Morgenstund?

Det er ikke bare, bare å starte på nytt år.
Med de blankeste arka i skuffen, og en ny pakke med tusjer.
I år, i år skal jeg stå opp tidlig, ha en innholdsrik og likevel rolig morgenstund.
Jeg skal rekke å trene, spise, dusje, vekke unger, sende på skolen, komme tidsnok til skole sjøl, møte forberedt til undervisning, levere arbeid til fristene, spise lunsj med mamma, plukke sopp i skogen, komme til foreldremøter for rett unge, bestille reguleringstannlege til den andre ungen, skrive ferdig den...
Men først må jeg stå opp.
Etter å ha gått grundig gjennom mønsteret mitt, ser jeg at dagen (og livet ellers) speiler hva jeg gjør om morgenen. Og en sånn grundig gjennomgang kan fort få en stakkar til å miste motet.
Med de beste hensikter har jeg stilt klokka på TIDLIG, fordi jeg gjerne vil ha en sånn fin start på dagen som alle snakker om at finnes. Du vet, en sånn uten stress...
Ved første gangs ring, trykker jeg lett på slumreknappen nesten uten å registrere det. Jeg har jo god tid, det gjør nok ingenting om jeg bare ligger LITT til...
Andre gang vet jeg at det er lurt å stå opp, for ellers blir det litt hastverk med alt jeg skal huske å få med.
Da klokka ringer tredje gang, er det akkurat som jeg våkner på nytt, skjønner at jeg ikke rekker den dusjen, roper (faktisk) inn til ungene, at de må stå opp og kle på seg, mens jeg fortsatt kjenner den myke dyna rundt meg.
Ungene følger selvsagt mitt eksempel, og da klokka ringer fjerde gang er det fullt kaos i alle leire. Klærne kommer på i tilfeldig rekkefølge mens brødskivene slenger veggimellom. Jeg løper rundt og leter etter en lader eller nøkkel eller en perm, mens jeg roper at gutta må pusse skikkelig.
Etter noen små minutter sitter vi alle tre i bilen, adrenalinet skummer i munnviken sammen med resten av tannkremen, stemmenivået ligger kritisk nær roping når minstemann sier at det er utedag og jeg har vel husket å ta med pølser til ham?

Men dette var heldigvis mitt forrige liv. Fram til medio juni. Nå er det august, deilige august.
Verden ligger åpen, ingenting er ødelagt av dårlige morgenrutiner, -enda.

Inspirert av en av mine bestevenner, har jeg stilt klokka på seks. Om morgenen.
EN strekk, som ikke likner på cowboystrekk, men en sånn som gamle damer gjerne gjør, med armene over hodet, og så er det beina på gølvet!
Jeg er så sjokkert over bevegelsen, at jeg må se etter på puta, om kroppen min fortsatt ligger der.
Det er en utamæsjælopplevelse på linje med sykehusseriene på TV.
Og ikke nok med det.
Klærne jeg tar tak i, er treningstøy! Ingen andre enn meg er våkne i hele huset, etter ti minutter er jeg ute av døra med joggesko og stoppeklokke.
Gi gass, tenker jeg, og knirkeverket setter i gang. Føler meg som en moped som har stått på lagring i årevis, og skal startes opp igjen. Det nøkker og hoster, siger såvidt framover. Etter 15 minutter ringer klokka, og jeg får lov til å stoppe. Strekke. Og snu. Innen en halvtime er jeg hjemme. Varm og kald, litt våt, andpusten, og fantastisk kry! Å kalle det en løpetur ville satt igang samfunnsdebatt, men jeg har hvertfall trent! Og det FØR frokost!

Jeg har prøvd tusjene på mitt blanke ark, og skal farge hele bunken dette året.
-og det skal jeg gjøre om morgenen.