mandag 30. juli 2012

Med hjertet i en plastikkpose...


Som en sprellende fisk på land
søker det etter noe kjent, noe trygt.
Posen er der
kun for å beskytte de på utsiden mot søl
fra det ustyrlige hjertet.

Overleveringen skjer uten videre dikkedarer.
Her.

Likefullt er det gitt til en annen.
Ikke innpakket i silke og fraktet i limousin.
Men ekte.

Brennesle og bringebær


Etter en liten uke fullstappet med action, og avslutta med tivoli og pizza i dag, var det godt å finne fram ei lita bøtte med lokk og ta den årlige bringebærjakta som en kveldstur. Det gjør liksom virkeligheten mer nær. Og det nære merkes spesielt på brennesle, egentlig.

Det er mye jeg finner meg i av naturens underfundigheter. Det meste er interessant om man studerer det nærmere. Alt fra hengepupper til loven om regnvær på skoleavslutninga er naturlige ting jeg har lært meg å leve med. Men det er en ting jeg bare syns er urettferdig, uansett hvor mye jeg prøver å venne meg til det:
Hvorfor må ALLTID bringebær og brennesle vokse på samme sted? Jeg vokser liksom ikke fra barndommens brennesle! Jeg husker, fra jeg var liten at de voksne alltid sa at det var en del av det å være barn. Å brenne seg på brennesle. –Vel, onkler og tanter og andre voksne: Dere tok feil! Brennesle tilhører i aller høyeste grad voksendommen også.

I alle fall festet jeg kurven til sykkelen og plystra Brelett-melodien på vei bortover grusen. Og som seg hør og bør og så mange ganger før, ble det både kloring i fjellveggen, henging i buskas og rasing ned jordbakker for å få tak i de røde skattene. Denne gangen klarte jeg også å komme på et skikkelig vepsebol, som var festa på en pinne! DET var skikkelig interessant, og jeg pirka, titta inn i hølet og lytta etter alle kunstens regler. Det hørtes tomt ut. Men det var det ikke. Så vet du det.

Jeg traff på Bonden og Stivbeinten, som faktisk ikke er fullt så stivbeint om dagen, - ganske yr og spretten, for sine ca nittisju hundeår. De hadde tatt kveldsrunden sin og var på vei hjem.  Bonden hjalp meg litt med å fylle bøtta, mens vi traska hjemover.
Gutta var ferdige på trampolina, og syklet oss i møte. Så dukka det opp noen flere kjente fjes langs veien, og det ble riktig trivelig. Jeg glemte til og med brenneslehelvetet ett øyeblikk. Alle fikk lov å lukte oppi bøtta, men ingen fikk spise. Da måtte de jammen plukke sjøl.

For akkurat disse bæra skal vi ha til frokost. Rørt, med sukker, på ferske rundstykker.
Og det aller beste er at det hele skal nytes på Hyttenurket.
Fordi jeg og gutta dro opp i kveld, sent men godt. Begge ligger nå og sover i sengene, mens jeg nyter stillheten og det nydelige vannspeilet.
Kjenner jeg Bonden rett, kommer han og Ikke-Fullt-Så-Stivbeinten opp til frokost i morgen.
Og brenneslesvien er nesten borte.

Jeg har hørt den er så sunn, så jeg lurer på om den svir når den har blitt mat?
Kanskje jeg rett og slett skal lage smoothie av den?

Bringebær- og brenneslesmoothie à la Hagegynga!

søndag 29. juli 2012

Ansiktsløfting



Hagegynga mi har altfor lenge vært avspist med falmede og værskadde puter.
I går var det meldt masse regn, så jeg hadde tatt fram symaskina.
Superunni og jeg tok turen ned til Kobbervikdalen for å kjøpe stoff av ulike slag.
Skapergleden og kreative innslag er i mitt tilfelle i overtall over sykunnskapene. Rått parti.

Jeg har enda tilgode å lage noe som tåler en runde i vaskemaskin. Men det stopper meg ikke i å komme på nye, fantastiske prosjekter hver eneste gang jeg er der nede. Så jeg kjøper akkurat mer enn jeg har råd til, og bærer hjem med begge arma. 

FotoDenne gangen hadde jeg, i tillegg til ullkjole- og veskestoff, fått tak i et scoop av et søttitallsmønster, a la mormors nyoppussede stue i nittensøttistarten. Ikke sånn at jeg egentlig visste hva jeg skulle ha det til, men som Sunde sier, så er det jo kjekt å ha.


Og så fant jeg noe prikkete plastikk, som jeg bare måtte ha. Plutselig syns jeg det var uutholdelig å dusje på campinger og bade på Furumo om jeg ikke fikk meg en sånn vanntett plastikkveske til det våte. Ja, jeg vet at en bærepose fra Bunnpris gjør samme nytta. Men det er nå rart med disse ideene da. Så da jeg kom hjem brukte jeg sikkert en time med klipping og sying, prøving og feiling, før jeg sto med en fantastisk sak som Superunni sa hun lett hadde betalt hvertfall nitten kroner for på H&M!

Minstemann var hjemme og fikk sansen for symaskinens egenskaper, så han lagde seg både et futteral til fargene sine, og en lommeboksak til mobilen. Men jeg får ikke ta bilde av dem og legge dem ut, han verner om sine favorittbiter. Klokka ble godt over bekymringsmelding før han la seg i natt.

Men det beste var at jeg våknet med litt av skapergleden i dag også, så da fikk endelig hagegynga mi nye puter.
Foto
Sånn. Da er det bare å gå ut og legga seg.


 

søndag 22. juli 2012

22. juli...

Halsen er litt kortere, øynene svir innimellom. I kveld har jeg, trygt hjemme i min egen stue, fått ta del i noen av følelsene som finnes der ute.
Ett år etter.
Jeg lar meg løfte og røre. Og leter etter de gode ordene som kan beskrive noe.
Og spesielt nå, ser jeg hvordan musikk kan tilføre det ekstra til følelsene mine.
Da den enslige trompetisten spilte "Mitt lille land" kjente jeg at noe åpnet seg inni meg.
Og alle artistene etterpå tilførte meg noe helt unikt, noe nytt og vakkert.
Til og med Knausgård, som jeg ikke har lest ett avsnitt av, fortalte meg noe viktig og nydelig.
Ved slutten kjente jeg igjen klokkenes budskap til ungdommen, og det var ikke mye som kvalte et lite hikst.
Jeg vet at jeg ikke mistet noen nære selv.
Men tonene gjør noe med meg, jeg kjenner meg igjen likevel. Savnet etter noe kjært, sorgen etter tomrommet. Og gleden over minnene.

Denne uken var jeg i begravelse. Min kjære Ludvik hadde mistet sin mamma. Hjertet krøllet seg når jeg så hennes sorg, og det var ingenting jeg kunne gjøre for å lindre den.
Men da solisten sang at det handler om å leve, kjente jeg likevel en trøst. På hennes vegne, og på mine egne.
I mine alder har man gjerne mistet noen, også noen nære og kjære. Det er sanger som alltid for meg til å gråte, samme hvor glad jeg er. Tårene kommer rett og slett på refleks.
Som "Blott en dag".

Jeg skal bruke en avstikker til å fortelle noe om akkurat den sangen. Som ikke er trist.
Pappa elsket den. Og da han døde, altfor ung, hadde vi en solist til å synge for ham. Det var nydelig.
Selvsagt var jeg trist og i sorg og sjokk enda, men jeg vet, at jeg hadde grått uansett, fordi jeg var vant til det. Kom den sangen inn i lydbildet til pappa mens han levde, var aldri gråten langt unna. Han tuta i vei, og jeg ble liksom kjent med den sangen på den måten.
Noen år etter var jeg i dåp til en nevø, og gråt mine salte tårer mens de andre sang "et øyeblikk av gangen".
Verre var det når min eksmann skulle gifte seg på nytt, flere år etter at vi var skilt.
Gutta skulle være brudesvenner, og det var to stolte og stramme karer som ville at jeg skulle komme og se på dem i kirken. Forholdet til min eks og hans nye kone er avklart, og jeg er oppriktig lykkelig på deres vegne. Så dette var egentlig plankekjøring.
Men da de hadde valgt "Blott en dag" må jeg innrømme at det var pinlig å sitte og hulke på en av de bakerste benkene. Jeg vurderte å gå ut, men regnet med at det ville blitt enda verre. Så jeg håpet at han husket mitt handikap, og heller fortalte henne om det i etterkant om spørsmålet kom.
Så fikk heller tanter og andre tenke sitt om ekskona som satt og grein i bryllupet.

Vel, det var "Blott en dag" for meg. Som veldig mange andre sanger setter den igang noe hos meg.
Og mitt hode er et hus der mine sanger holder til...
-sitat Lillebjørn Nilsen

lørdag 21. juli 2012

Så skimrande var aldrig havet...

Dagen i dag så ut til å bli en sånn stille hjemme-dag, med litt rydding og litt trampolineligging for å få sol på kroppen og forberede skoleåret med litt læreboklesing.
Og motorsaga durende i bakgrunnen fordi Bonden lager en krakk eller to.

Men siden jeg har en handlingens mann med ferdig lastet båthenger, ble det ikke sånn.
Heldigvis.

Han foreslo litt løst ved frokosten at vi kunne ta med båten på Eikeren. Som for å forberede meg tidlig. Han begynner nok å kjenne meg, og aner at jeg trenger lenger tid enn han på å pakke og dra. Jeg dro selvsagt på det, utakknemlig som jeg var, fordi det var så behagelig her hjemme.
Varmt og godt på trampolina, og sånn passe seigt tempo for en lat husfrue.

Men da han kom tilbake etter å ha sagd og skjært og kutta og høgd sikkert alt tømmeret som lå på plassen, skjønte jeg at tålmodigheten hans gikk på bare godvilja. Han kjeda seg.
- Vi kunne jo ta båten ned til Eidsfoss og fått oss en bedre middag? Sola skinner, og det blir en fin dag, det vet jeg!
Mat? Da var gnisten tent hos den matglade.
Så, etter at jeg bare hadde rydda i klærne, pakka litt, tatt på lipgloss og handla inn for helga, var jeg klar.

Bonden min tok nok personlig rekord i tålmodighet, og sola sto høyt og godt på himmelen før båten var vinsja uti..
Ute på vannet kom jeg på det han hele tiden hadde visst, fordi han faktisk har hørt på hva jeg har sagt innimellom.
Jeg elsker vannet.
Ikke som at jeg på død og liv skal nedi det. Men å se på det, se utover det og kjenne lufta rett over det. Når sola lager glitter over mørket, blir det nesten magisk. Og overalt langs vannkanten ligger nydelige plasser  å se på, noen steder å stoppe ved.

I Eidsfoss var det folkeliv, steinmesse, utstillinger, kunst og mat. Jeg var kald etter båtturen, så Bonden foreslo at vi spiste inne for å få igjen varmen. Makan til galanthet! Etter å ha fortært Verdens Største Kjøttkakeporsjoner, tok vi desserten ute, i en nydelig hage.
Og etter mat måtte vi gå litt for å få kjøttkakene ut i armer og bein, så vi tok turen innom de ulike utstillerne i galleriet. Imponerende bra håndverk! Jeg var kjempeflink og bare SÅ, kjøpte ingenting.
Med hånda i neven hans ruslet vi tilbake til båten.

Båtturen opp igjen hadde med seg noen få, men digre regndråper. Ikke noe problem, for været var såpass ustabilt og skiftende, at sola likevel ikke stoppa å skinne. Vi bare sakket farten litt etterpå, for å samle solstrålene litt til å få varmen. Og så gikk vi i land på ei øy med varme svaberg og lukt av svidde furunåler og lyng. Jeg fikk akkurat lagt ut badehåndkleet, før det starta å regne igjen. Så da var det bare å frese videre oppover. Rundt omkring var himmelen mørk lilla, men en liten stripe over oss var lyseblå.

Det var bare oss to, uten tidsplan eller press. Og uten regntøy.

Denne dagen skal jeg spare på.
Så jeg kan ta den fram til vinteren, når det har vært is på vannet lenge og vi bærer inn ved hver eneste dag.
Da skal den få lov til å fortelle meg hvordan det KAN være..

tirsdag 17. juli 2012

Reisebrev fra frøken Frys


Da jeg skjønte at bonden var klar for årets første ferietur, var det bare å pakke litt løst og fast. Det er lettere å vite hva jeg absolutt ikke vil trenge på turen, enn å forestille seg hva jeg kan komme til å få bruk for. Av erfaring er alt som kan defineres som lekkert totalt bortkasta. Til gjengjeld har jeg opplevd stor glede av varmt, vindtett og vanntett tøy. Og plasttallerken, hodelykt, sitteunderlag og myggolje.

Han skal ha kreditt for det, bonden, at han ikke bryr seg om hvordan jeg ser ut i ferien. Jeg kan, forblåst, fullstappet av klær og tilsølt av gammel sjokolade, se ut som noe han har prøvd å redde ut av ei revesnare. Med legghår så lange at de krøller seg, myggstikk i ansiktet og sørgerender under neglene kan jeg slippe ut magen og trekke inn den friske lufta.
Og jeg skal love at den lufta er frisk. Og vel så det. Jeg kom på i dag at jeg har glemt å pakke vanter og bøff. Og den friske lufta gjør seg absolutt gjeldende.

Bonden snakker ofte og mye om hvor deilig han syns det er i fjellet. Helst på toppene.  De over to tusen meter. Der er det full oversikt, og tankene er klare, hjertet rent, sjela fri, og alt det der. (Hørt det før, sagt det sjøl, bare om andre steder) Jeg skjønner at han mener det også. Men.
Han sier aldri noe om den sure vinden som stort sett alltid piper rundt øra, og som har for vane å komme fra nord, uansett. Eller at dagtemperaturene stort sett ikke overstiger ti grader. Og om den skulle finne på å gjøre det, at sola varmer og vinden løyer, er det plutselig et eldorado av mygg, både til innvortes og utvortes bruk, og til inhalering. Dette later ikke til å påvirke ham ett sekund.

I år har jeg satt ned den berømte foten når det gjelder telt og fiske. Han har da kompiser, nevøer og bonusgutta til sånt! Her har vi med oss verdens mest fiskeinteresserte nevø, som mer enn gjerne vil prøve telt og bett både her og der. Og jeg applauderer og roper GOD TUR!, med planer om dager ved hytta, med hekletøy, gitar, wordfeud og en løpetur utenfor myrene. Passe tørrskodd, med passe mengder friskluft og mosjon.
Han har prøvd å få meg til å bli med. Jeg er jo smigret, selvsagt. Koselig at han ønsker å bruke tiden med meg. Jeg ønsker det jeg også. Men det stopper der.
Det finnes tusenvis av andre ting vi kan finne på sammen, enn akkurat iskalde netter i telt på størrelse med en litt stor sovepose.
Forresten smugpakker jeg jo alltid med meg lipgloss, og etter en natt eller to i telt i myggland, har jeg gjerne munnen full av mygglik og moserester. Den funker jo som et fluepapir.
Men jeg lover at de andre tingene bonden min finner på i ferien er ganske unike og varierte. Denne ferien har han allerede rodd en tur på et nytt vann, vært gjest en natt på hytte der, fiska ørret på ett annet vann og sovet i sola i lyngen etterpå, hatt en natt på egen hytte. Gått til en annen hytte for ny overnatting, og snudd av hensyn til den gamle stivbente (nei, jeg snakker om Teddy, Samojed på trettende året) fordi det var folk der. Og heller gått runden oppom et par andre vann. I tillegg har han vært på kjøpesenteret i Flå og kjøpt nye fjellsko til nevøen sin og til slutt lagt seg med hodepine. Og vi skriver fortsatt mandag i hans første ferieuke. Her er det ikke snakk om å kaste bort tiden.

Nå er jeg den eneste våkne i hytta. De ligger rett ut på hver sin plass, både bonden, nevøen og Stivbenten. De høyeste snorka kommer nok fra plassen under bordet. Han er en lykkelig gamling som elsker å rulle seg i lyng, snuse etter rein og bjeffe på sau. I fjor fikk han juling av ei søye, men hukommelsen hans er ikke helt i strekk, så han er fortsatt i storslag om det dukker opp sauer.
Eller mat. Han tror faktisk det er mulig å bjeffe i seg maten. Og bonden sørger for å holde trua hans varm. Mens vi andre rett og slett holder oss for ørene.

lørdag 7. juli 2012

Ikke alle dager er like godt smurt

Det kan starte med å våkne, og finne ut at sola vi var lovet heller sykla rundt, om Bergen, og da kan vi ikke bare komma her og komma her.

Dagen var i utgangspunktet godt planlagt.
Bading og latter, måltidene ute med sol i sinnet ved hyttenurket lå ferdig innkoda i dagen, klar til bruk. Alt vi trengte å bidra med var å stå opp og åpne hyttedøra.

Ettermiddagen skulle brukes til ferieoverlevering av unger, så dette ble siste dagen sammen på over to uker. Altså ekstra viktig med masse kos.

Og akkurat denne dagen viser det seg altså at purkeskinnet skal ut og lufte seg litt. Den delen av meg som bare kjefter, tar alt ille opp og får andre til å føle seg små, dumme og i veien. Som har gått og samlet på grumsebagateller til de har vokst seg store og skikkelig gjørmete. Den delen av meg som jeg ikke ønsker at andre skal se. Og aller minst de jeg elsker høyest, ungene mine.
Nå skal jeg jammen skrive om det, og vise at vi som blogger om det gode i livet, ikke nødvendigvis alltid har det akkurat sånn.
Det er bare så innmari mye hyggeligere å skrive om.

Fordi gråværet tar plass, og lavtrykket presser drar vi heller hjem fra hytta og vannet for å pakke og ordne til sommerens avreise.

Jeg har fått SMS om å huske regntøy, gummistøvler, joggesko, sandaler, ekstra klær og alle sånne selvfølgelige ting som er lett å glemme. Eller som jeg rett og slett ikke har fullstendig oversikt over. Og han kjenner meg nok til å påpeke viktigheten av disse rekvisittene. For meg handler det nå om ære, omsorgsevne og voksenhet; - evnen til å levere prikkfritt.
Min svakhet, min utfordring. Han skal bare få se. At jeg får det til.
Det er alltid grunner til at ekser er nettopp ekser. 

Med grundig gjennomgang både i hodet og i boden, på stabbur og loft, finner jeg ut at vi mangler én regnjakke, ett sett gummiser og ett par sandaler. Alt dette til samme ungen. Minsten. Som på sin side sitter i sofaen og følger med på et dødsviktig møkkaprogram på tv’n. Uten å løfte så mye som en halv rompeball til hjelp, eller bare svare på spørsmål fra meg forteller guttungen hva som må være rent til de skal dra.  Og jeg hiver klær i vaskemaskin mens jeg banner inni meg over at jeg lar ham gjøre det. Snakke sånn til meg.

Siden han var nyfødt, har han kunnet snurre meg rundt hvilken finger som helst. Jeg er så fascinert av hans tankesett og handlingsmønster, som er så milevis fra min egen, at jeg til enhver tid har stått på pinne for hans minste lille vink. Redd for at han ikke skal ha det bra, eller at han ikke skal være fornøyd med meg. Og jeg er så takknemlig for den tiden jeg får sammen med ham.
Den eldste forstår jeg bedre, jeg har altfor ofte fullført setningene hans fordi jeg “visste hva han skulle si”. Jeg kjenner meg selv igjen i han, på godt og vondt, og han har fått svi for det mer enn én gang. Jeg tør liksom å ta han hardere, siden jeg tror jeg kjenner tankene hans. Noe jeg selvsagt ikke gjør, han lærer meg stadig nye måter å se ting på.

Så mens de sitter og ser på TV går jeg rundt i huset og rydder og leter etter saker. Og bygger opp sinnet til en passe stor kanonladning. Over lite hjelp, støyende tv-serier og manglende interesse for egen velferd i ferien. Jeg blåser i nesa og maner fram til kamp. Minsten reagerer ikke. Han er opptatt. Eldstemann vet bedre.
Han har lært seg at når jeg får den spisse stemmen er det egentlig bare å gi opp egne planer. Han reiser seg opp og spør hva han skal gjøre, svarer pent og tømmer oppvaskmaskin. Som for å vise at jeg bestemmer.
Og jeg nyter det. Maktsyk og humørsyk. Så deilig å være større enn noen.
Så skygger han banen for noen timer. Ut av huset. Han er reddet.
Minsten aner fortsatt fred og ingen fare, og slenger nå og da en kommentar fra sofaen om vi skal dra snart, eller om jeg er ferdig. Jeg går og småkjefter og grubler på de sandalene, om jeg kan ha satt dem igjen i Stavern da vi var på ferie. Max urutt…

Det ender med at vi drar ut og handler det som mangler med penger jeg ikke egentlig kan bruke, og jeg føler meg liten, ustrukturert, og fullstendig uten evne til planlegging og langsiktig tenkning.
Selvsagt ryker det for meg i bilen, der jeg febrilsk, og med all makt prøver å få alle mine vonde tanker planta over på ungen. Mens jeg sitter og roper, inne i bilen, der det egentlig hadde holdt å snakke ganske lavt, er det noe i bakhodet mitt som sier at dette går for langt. At ingen unger trenger foreldre som bruker sarkasme i veiledningen videre. At guttungen sannsynligvis hører aldeles utmerket, takk. Og at både han og jeg egentlig trenger en klem nå.
Likevel gir jeg meg ikke før både han og jeg sitter og griner i bilen, og ingen snakker mer. Begge føler seg verdiløse og ubrukelige og ser ut av vinduet i stillhet, med hver sin tunge, svarte samvittighet.
Og ingen var enige om at det var en fin tur.

Da jeg parkerte min rustne, gamle bil i gårdsplassen hos pappaen, var det med komplett feriegarderobe til begge. Noe brukt, noe nytt noe lånt og noe blått. Det hadde kosta penger, verdighet, samvittighet og trivelighet. Ungene var fortsatt ganske stille, selv om stemningen var litt lettere og jeg hadde bedt om unnskyldning for utblåsninga mi. Å skulle gi gode klemmer og fortelle hvor glad jeg er i dem, og ønske dem masse godt for ferien, ble liksom ikke det samme.
Det ble et stille øyeblikk med hodet på rattet nedi bakken, før jeg kunne kjøre hjemover og starte på egenferien min.

Såklart blir dette en god ferie. Såklart vet ungene mine at jeg elsker dem. Og såklart vet jeg at jeg er mer enn dette. Jeg har et fantastisk liv. Men noen ganger er det greit å stoppe opp litt.
Værra neri me’ handa.
Og kjenne på varmen i nylagt møkk.

onsdag 4. juli 2012

Økonomi eller -di?


Jeg har funnet ut at økonomisk sans ikke kommer automatisk med årene.
Nei, det som kommer av seg sjøl er bare regningene, kiloene og de grå hårene.
Alt annet må man jobbe minst like hardt for som før.



Mine stakkars nærmeste ser at jeg kjører i en rusten holk av en bil, og likevel raser avgårde for å kjøpe bunadsølv. Med lånte penger.
Alle vet at den bilen kommer til å takke for seg i løpet av høsten. Til og med jeg har en anelse om at vi driver og kjører sjarmøretappen nå. Men høsten er jo så lenge til!
Og fortsatt starter og går den trofast dit jeg vil. Og jeg har fortsatt faktisk tjent penger på den, etter at jeg ble påkjørt i Rosenkrantzen i vår.
Ja. Jeg vet det er vanskeligere å komme seg til jobb om man bytter bil med bunad.
Men det kan jo tenkes det er lett å få haik med bunad?

Her en dag satt jeg sammen med vaktmester Gordon og tok en kaffe, og vi diskuterte villig både løs og fast materie. Jeg kan ha nevnt noe om at jeg må spare litt penger framover, og hun kan ha nikket anerkjennende. Så langt alt vel.
Det som gjorde at hun fikk rynka mellom bryna, var nok at jeg dro fram en pose stappfull av nydelige garnnøster som jeg akkurat hadde kjøpt!
- Men de var jo så billige! Nærmest halv pris, for dama skulle stenge butikken sin. Og jeg kommer sikkert til å finne noe kjempenyttig å bruke dem til!
Der og da starta jeg faktisk å hekle, bare for å vise Gordon at jeg hadde handla fornuftig..
Nydelige oldemorslapper skulle bli en .. en.. en veske! Til å ha mobilen og pengene i.
Og at det var en nyttig ting kunne ingen komme fra.

Minsten og jeg lagde en avtale om overnattingsgjest og badetur. Og alle hjerter gleda seg.
Utfordringa kom da han susa rett inn i traktorskjæret med crosseren, med alt som følger med av sår og skader. Og badeturen kunne vi bare plystre etter. For at alle hjerter skulle kunne fortsette å glede seg, lovet jeg å heller ta dem med på kino.
Det var før jeg satte opp dette enkle regnestykket:
Badetur = Gratis moro. Kino = Langt fra gratis moro.
For å bøte på skaden i min økonomiske tankegang, gjorde jeg noe genialt.
Jeg betalte kino for gutta, og satte meg så på en fortauskafe med en kaffe og mitt lekre hekletøy.
Det blir mye Jensemann-jobbing på meg, for jeg hekler uten mønster.
Men jeg syns hvertfall jeg har gitt min økonomiske sans en aldri så liten oppreisning.

tirsdag 3. juli 2012

Mannen som stelte hjemme...

Før vi dro på ferie sa jeg til bonden at det var på høy tid med en ny støvsuger. En det faktisk er mulig å bruke. Siden vi har hund med pels nok til flere gulvtepper.
Han kan ha savna oss bittelite grann mens vi var borte.
For har ringte og fortalte at nå hadde'n kjøpt ny støvsuger. På saga.
Jeg tenkte at om han bare kjeda seg nok, ville han kanskje til og med bruke den mens vi var borte. Og gleda meg.

- Og i tillegg har jeg vaska alle klea!
Stolt som en hane, og klar for masse skryt lagde han en kunstpause i telefonen.
Jeg satt i andre enden og visste at hjemme fantes det ikke vaskepulver, siden jeg hadde tatt det med på ferie. Det eneste som kunne minne om noe til klesvask var en flaske med skyllemiddel, av det slaget jeg ikke bruker pga kløe, som sto oppi vinduskarmen.
- Alt?
Jeg burde kanskje sagt det med litt mer positiv entusiasme. Men jeg har sett bonden vaske klær før. Da jeg traff ham, hadde stort sett alle plaggene samme farge, en sånn grålig, lyseblå en. Bonden syns det var genialt, for da matcha jo alt! Håndklær som T-skjorter. Jeg har bytta ut litt etter litt med tiden. Positive tanker kommer en langt med, og jeg brukte mange der og da.
Men visste godt at jeg hadde lagt alle ullplaggene på vent for å vaske de senere. Det var noe med Milo og hvertfall ikke skyllemiddel..
Jeg tok en rask opptelling i hodet, og husket at jeg heldigvis hadde vasket alle de nyeste hvite sommerklærne og hengt de på snora før vi dro.
Noen kloke koner har sagt at man ikke skal kjefte på menn som gjør husarbeid, de gjør tross alt så godt de kan. Jeg er ikke enig.
Men jeg kjefta selvsagt ikke, fordi det ville ødelagt min herlige feriestemning akkurat da. Ren skjær egoisme, altså. Ikke annet.
Så jeg overhørte husbonden i den andre enden, og valgte å tenke på noe annet.

Vel hjemme sto støvsugern innpakket i gangen, sammen med det vanlige bøsset og ulldottene til den stivbente. Minstemann fikk æren av å pakke den ut. Han satte den sammen og proklamerte at "Nå er'n klar, mamma!"
Oppgavene var fordelt.

Bonden var i storform. Han smilte som en sol, og det lå masse klær i en haug på spisestua. Som var bare til å brette sammen.
Om det bare hadde vært i nærheten av vaskepulver.
Alt var lysegråblått og lukta skyllemiddel. Mye skyllemiddel.
Jeg nevnte etpar kjente, gamle gloser for ham. Men det var noe med vann og gjess.
Så vi passa heller på å feire gjensynet med litt grilling og fyr i tønna ute.
Borte bra, men Bonden best likevel.


Det heldige oppi dette er at nå er hvertfall den flaska tom.