torsdag 31. januar 2013

Bonden og Nabo’n, virkelighetens Tom og Jerry



Bonden min er egentlig ikke bonde. Han er sjåfør på Saga, der har’n vært siden det gikk tog fra Skotselva til Hokksund. Sammen med en nabo nedi grenda her starta han yrkeskarrieren tidlig, og begge henger fortsatt i stroppen. Tilnavnet Bonden kommer av treskoa, traktoren og den faste plassen ved kjøkkenbordet. Han har et lite småbruk som han steller godt med, og han er en av få som dyrker korn på jordene sine. I tillegg har han en stor respekt for bønder og de som har rydda jorda før oss. Men av yrke er han altså lastebilsjåfør.

Dette stykket skal faktisk handle om Bonden min. Og hans nabo og kollega. Som på tross av at de har bikka et halvt århundre hver, egentlig er to guttunger. De minner meg litt om Tom og Jerry, der de ligger våkne om natta for å finne på sprell som kan plage eller irritere den andre.

Nå har’n gnidd seg i henda noen dager, Bonden. Nabo’n hadde avertert ved for salg i avisa. Og da han fant denne annonsen glimta det til. Det tok ikke lang tid før telefonene startet å kime. Den ene etter den andre ringte med dialekter og gebrokkent norsk for å prute på prisen og krangle om ved. Nabo’n fikk ikke gjort annet enn å svare på telefoner hele formiddagen. Sinna som et lemen i matsalen, fant han ut at det var kollegene som holdt leven med ham.  Og som vanlig fikk Bonden min skylda. Han stilte seg selvsagt uforstående til det hele, og spiste lunsjen med knusende ro. Vel hjemme fortalte han med uskyldig mine at den stakkars fyren var blitt nedringt av useriøse kjøpere hele dagen, og at han sjøl så klart ikke hadde noe med saken å gjøre.

I en halv mannsalder har de diskutert hvilken traktor som er best. Bonden mener at alt er bedre enn Zetor, som selvsagt er navnet på Nabo’n sin. Eller. Traktoren er høytidelig presentert som Dolly, og det er lite som heiser blodtrykket til Nabo’n som å snakke nedsettende om a Dolly. Kanskje ikke upassende navn, siden den ser litt ut som bilen til Bestemor Duck. Han har en varsellampe på taket, og Bonden mener at den går saktere rundt enn jordrotasjonen. Nabo’n mener at han bare er misunnelig, siden han ikke har sånn lampe sjøl. Det treffer det døve øret her, for da kommer regla om at førerhytta passer bedre til å dyrke tomater i, at tiden med Dolly går ut på reparasjoner og at det er best å kjøre om natta så ikke folk ler seg i hjel langs veien.

Bonden har to favoritthistorier. Den ene er om da begge var ute og brøyta, og han oppdaget Nabo’n med vinduet oppe for å holde dogget vekk fra ruta. På finurlig vis greide han å snu fresen sin og sikte så han fylte hytta til Nabo’n med snø. Resten av den vinteren var det ikke mye som fikk ned humøret til Bonden. Den andre historien er litt mer innfløkt. Den handler om da Nabo’n fylte diesel utover hele seg, krangla med innehaveren av bensinstasjon, kasta Dolly i revers og ikke fikk den tilbake i gir. Og derfor måtte rygge hele veien hjem, over Skotselvbrua og opp i Østsia. Trur til og med Nabo’n syns a Dolly var litt vrang da. Og Bonden skulle ønske det ble filma.

Gamle Tunghørt er så klart på lag med sin eier og bestevenn.  Han har lært seg å legge igjen viktige visittkort nede i svingen ved postkassa til Nabo’n. Og før han ble gammel og stivbeint var han stadig nede for å prøve seg på damehunden der. Bonden slapp ham gjerne om det var løpetid, for da visste han at det ble fullt Texas. Så kom han uvitende, plystrende etter en god stund for å se hvordan det gikk.

Nå høres det nok ut som om dette går bare en vei. Jeg regner med at Nabo’n har mange historier på Bonden, men de blir naturlig nok ikke fortalt her på bruket. Jeg kan si at da han runda femti i vinter ble vi vekt med dundrende fyrverkeri, fullt mannskap og marsipankake fra Saga klokka fem om morran. Til gjengjeld vet jeg at Bonden greide å feste en diger plakat i grillen på bilen til Nabo’n da han fylte femti i fjor. Han kjørte til Skotselva før han skjønte hvorfor alle han møtte pekte og lo.

En ting er i hvert fall sikkert, og det er at vi ikke rekker å kjede oss stort i grenda vår. Og selv om Tom og Jerry sjelden hviler, hjelper de hverandre om det er alvor. 
Selvsagt bare akkurat nok til å få igjen pusten, og så er det på an igjen.

fredag 25. januar 2013

Lukeparkering tilpasset Eikerbladet...


Lukeparkering til besvær.


Jadda, jeg vet. Kjerringer bak rattet. Men det finnes faktisk viktigere ting i livet enn vaterrette parkeringer.
Min venninne og jeg var ute og flådde her en dag, med ganske god tid og ganske fersk lønning. Som damer flest var vi opptatt av hva som var på salg, og hvor vi kunne sette oss ned med en diger kaffekopp og se på bylivet. Vi var i storbyen Drammen med hennes store Toyota ett-eller-annet. Siden hun har en lang diskusjonshistorie med dama i GPS’n ble vi enige om at jeg skulle kjøre. Jeg er bedre på å overhøre henne, GPS-dama altså, siden jeg stadig har to gutter i bilen. Og i den grad det betyr noe, har jeg hakket mer stedssans. Vi snakker egentlig å la den blinde føre den døve.
Men vi hadde ikke mer enn kommet inn i sentrum før vi fant en snerten liten parkeringsplass langs fortauet. En bil foran, og en bil bak. Lett.
Jobben var min, og jeg tenkte ikke ett øyeblikk på annet enn å få lempa halvannet hjul opp på fortauet, skrådd bilen sånn at hvert fall den ene skjermen var ute av kjørebanen og så gå.
Det får da være grenser til perfeksjonisme.

Men så var det jaggu en mann som sto og så på meg.
En voksen afrikaner med mønstrete kjortel og dokumentmappe.
I min vante trafikale verden, som består av en fylkesvei uten fortau, bunnpris, bensinstasjon og skolen, var det faktisk mer oppsiktsvekkende med denne mannen enn med min parkering.

Han vinket vennlig for å snakke, så jeg åpnet vinduet. Selv om mamma har lært meg at jeg ikke skal snakke med fremmede menn på gata når jeg er i byen. Vi var jo to, så jeg konkluderte med at det sikkert var helt ufarlig. Og om han skulle prøve seg på noe, kunne jeg jo bare kjøre på ham med den digre bilen.
Han sa han kunne geleide meg inn på plass, og at dette skulle gå helt fint, han skulle stå her helt til vi var ferdige. Han var nok oppriktig bekymret for strukturen i gatebildet, med det massive kjøretøyet halvveis fraslengt oppå fortauskanten.

Makan te vennnlighet, tenkte jeg. Og prøvde å følge hans vink og råd.
Men nå var det slik, at jo mer han vinket og smilte, desto lenger unna kom jeg. Det bittelille rommet mellom de to bilene gled liksom lenger og lenger unna meg. Jeg så for meg at alle de gode kjøpene ble revet vekk foran nesene våre, og at kaffekoppene var kalde innen vi skulle få satt oss ned som fine damer.

Veldig pedagogisk og rolig mente han at vi skulle ta det hele fra starten.  Og jeg manøvrerte bilen tilbake til utgangspunktet. Tre ganger.
Til slutt, mens han fortsatt smilte vennlig, spurte han om han kanskje kunne få prøve?
Jeg ville jo ikke såre stoltheten hans med å si at jeg egentlig gir blanke i hvordan bilen står parkert så lenge jeg ikke får bot, så jeg overlot førersetet til ham.

Som tok en liten sving, smatt bilen på plass med EN centimeters klaring langs hele siden, -på under tjue sekunder.
Jeg bare nevner det.

ship o'hoi!


Country cruise med mamma.
Jeg har nok ikke vært om bord i en så stor båt før, ikke en gang elvebåten nede ved pumpehuset om sommeren slår denne. Jovisst har jeg vært i utlandet, jeg har sågar seilt over grensene både fram og tilbake til Sverige. Men et ekte cruise har jeg aldri opplevd. Og denne gangen er det i tillegg med kjente artister som Hanne Sørvåg, Steff Nevers og Steinar Albrigtsen.

Selv om jeg prøver å virke verdensvant ovenfor mamma, så holder jeg faktisk på å svime av når herr Albrigtsen litt småpussa snakker til meg ved bordet. Et øyeblikk blir jeg bekymra for at han skal opptre i den tilstanden, men kommer på at han ikke skal på scenen før under oppoverseilasen. Og hva han velger å gjøre, eller drikke på fridagen sin har da virkelig jeg ingenting med.

Det viser seg at skipet er fylt til randen av spesielt interesserte, og vi angrer litt på at vi ikke tok med cowboyhattene våre. Eller bootsa, som vi ellers aldri får brukt. Men her holder det lenge å være litt over middels interessert i folkelig musikk. Det er også en fordel å ha stappfull lommebok og strikk i livet på buksene. Begge de to punktene ligger i grenseland for min komfortsone, men jeg tar gjerne litt kreditt for innsatsen.  Jeg har bestilt stor tapas, og spist opp hele. I tillegg har det vært frokost, middag og lite fysisk aktivitet. Og forresten er det ganske uvanlig for meg å drikke en øl og tre glass vin før middag.

Som den optimisten jeg er har jeg pakket med meg treningstøy og joggesko, siden det er spa og fitnessavdeling øverst forut i skipet. Men å betale en hundrings for å bli svett pirker borti økonomen i meg, så det får heller bli noen trapper. Jeg vil tro at fra bunnen av skipet og opp til toppen via trappene gjør samme nytta som ei av tredemøllene. Om jeg da ikke tar med lommeboka og går via handlegata på dekk sju. Jo, pulsen kan da øke i handlegata også. Det er egentlig en undervurdert sportsgren, shopping.

Mamma røyker, og nå tror jeg vi har kål på alle stedene det er mulig å tenne seg en rullings herfra til land. Flaks for mamma, så er det en egen røykeavdeling i casino, og jammen finansierte en av røykene hennes neste måneds forbruk av tobakk. Hun er en rev på spill, mamma. Oppe i toppen er det lov å røyke, i nattklubben. Og der fant vi ut at Albrigtsen liker seg også. Som den stjernevante borgeren jeg er (møte med Sunde friskt i minnet) så jeg sikkert ut som en fisk på land da han kom balanserende bortover med koppen sin for å få tent seg en sig. Mens jeg funderte på hvordan han klarer å beholde den fine stemmen selv om han røyker.
Kjekk fyr, Albrigtsen.

lørdag 19. januar 2013

Frokost for tre

Å kunne våkne to ganger før jeg står opp. Den lille ekstrastubben med søvn inneholder alltid morsomme drømmer. Og dyna er passe varm, og det er ingen ting jeg må.
Ute er det strålende sol, men heldigvis så iskaldt at jeg ikke går glipp av noe ved å drøyen litt.

Jeg kunne tenke meg kaffe på senga, men klarer alltids å gå ned for å lage litt. Fikk et supert tips i går, om å bære kaffetrakteren opp på soverommet kvelden i forveien, for å bare stikke ut handa når jeg våkner. Hadde tenkt å prøve det. Men så har jeg visst glemt, eller prokrastinert, ryddinga av soverommet. Så det ligger klær oppå alle flater, i tillegg til det som henger på stativet. Jeg ser meg rundt, og tenker at det er på tide å slutte med denne impulshandlinga av klær. Den kaffetrakteren har fortsatt sin tilmålte plass på kjøkkenet.

Bonden henter ved og avis, jeg henter egg og bacon fra kjøleskapet. Tunghørten tusler inn og legger seg ved siden av stolen min på kjøkkenet.
Mens vifta går og baconet freser setter Bonden fram smør og brød.
Og jeg vet at jeg har et glass med hvit blomsterhonning i skapet til den siste skiva.

God lørdag.

fredag 18. januar 2013

Kvinnfolk og bil?



En lekker stuss, eller en hissig front. Og smektende kurver med perlemorslakk og integrert bluetooth stereoanlegg. Det er ikke det merket som ikke er best i sin klasse på ett eller annet, enten det er miljøspørsmål, serviceavtaler eller komfort. Bildene er i høyglans og prisen er allerede delt opp i månedlige rater. – Kom til oss, og få din fremtidige bilavtale!

De siste to vintrene har jeg snust litt på tanken av ny bil. Det er noe med disse blankpolerte reklamene som lover fri service og oppvarmet ratt. Og elektrisk motor, nøkkelfri oppstart, og digert bagasjerom. Jeg innrømmer gjerne at det frister med en bil blotta for skavanker. En bil som ingen har fylt med søppel og rot enda. Eller kjørt borti fortauskanter med. Eller sprengt høyttalerne i. Og forresten har jeg hørt av en fyr at alle bruktbiler har et lager av størkna buser i setetrekket. Jeg tør ikke kjenne etter, men jeg tenker at en som sier sånt sannsynligvis vet hva han snakker om. Så en ny bil høres ikke så dumt ut.

Det er bare det at jeg glemmer fort. Jeg glemmer hvor vanvittige summer som betales for en ny bil, og hvor fort den taper seg i verdi. Jeg glemmer å parkere på avstand fra alt som kan ripe opp lakken, og jeg glemmer å ta med meg ting ut når jeg har vært på tur. Jeg legger gjerne fra meg saker og ting på panseret mens jeg leter etter nøkkelen. Og selv om jeg kjører samme veien flere ganger hver uke, glemmer jeg stadig fartsdumpene på Burud og Bråtabakken. Jeg glemmer ikke å fylle bensin, men det hender stadig jeg utsetter det hvis det regner, snør, blåser eller er kaldt. Jeg både åpner og lukker døra med beinet, og jeg drar av snøen med ei skuffe. Jeg fyller bilen for badeturer på skauen om sommeren, og for skauturer med bål og aking om vinteren.

Det hører til sjeldenhetene at jeg har solgt bilene mine, jeg velger heller den miljøvennlige gjenbruksvarianten om å trylle bilen om til noe annet. Spiker, for eksempel. Teigen betaler omtrent det bilene er verdt når jeg er ferdig med dem. Jeg har som regel siste hånd på verket først.

Nå kjører jeg en gammel Opel Tyttebær med flekk på panseret, og den føyer seg pent inn i rekka av gamle slitere jeg har eid opp gjennom åra. Jeg fikk den billig, til omtrent samme pris som en ny kløtsj til Peugeot. Den har gått lite, så lite at den fortsatt protesterer når jeg gir for mye gass. I tillegg bruker den nesten ikke bensin, så jeg tør påstå at den er ganske miljøvennlig. Selv om den er bitteliten får jeg kjørt gutta fram og tilbake til den lokale skibakken i Skotselva, og jeg kjører til jobben i Vestfossen hver dag. Jeg kan snu akkurat hvor jeg vil, og ingen ser om jeg har parkert skakt, siden den er like kort som den er bred.

Den forrige bilen min, en hvit Primera fra forrige årtusen, ga opp en dag i høst da jeg skulle krysse riksvegen. Det var en dag med mye trafikk, og om man skulle komme seg over måtte man være kjapp på pedalen. Det var halv gass og full konsentrasjon, og når jeg slapp ut kløtsjen for å skyte fart hadde drivakselen fått nok. Lyden av motoren tok nye høyder der jeg tråkka pedalen godt ned. Men det skjedde ingenting. Bilen sto først helt stille og så trilla den sakte bakover. Heldigvis var jeg ikke langt hjemmefra, så jeg tusla hjem og sladra til Bonden. Han visste råd, og dro opp med traktoren. Så da kom bilen hjem, lasta opp foran på traktorgaffelen og jeg skjønte at løpet var kjørt.

Ikke den forrige der, og ikke den der igjen. Kanskje en fire-fem biler bakover i rekka, hadde jeg en bil som skar seg. Det var i og for seg ikke noe nytt for meg. Biler er leie sånn. Men dette var i passende alder for guttas utforskende klatring. Og siden den hadde takluke som likevel ikke ville lukke seg, hadde den funksjon som klatrestativ noen sommeruker til Teigen overtok dråget.
Jeg kan nok komme på et tjuetalls bruktbiler jeg har hatt, fulle av sjarm og integritet. Og alle har vært billige, og muligens med seterekkene fulle av størkna buser. Men det har vært mye moro med dem også, disse sistebilene mine. Og jeg har likevel ikke for vane å sitte med henda under setet.
Så inntil produsentene kan komme opp med en bil som ikke trenger å skrapes is av, og som rydder og vasker seg sjøl, tenker jeg det blir sjarm framfor eleganse en stund til.

mandag 7. januar 2013

POKASTI.. PROKAST.. PORKRAS... PROKRASTINERING!

Sitter og lurer på når jula egentlig ryddes ut i andre hjem?
Ja da, jeg vet det er noe som heter trettendeda'jul. Og jeg vet det er noen som sier tjuendeda'jul, altså trettende januar.
Men gidder folk å ha nisser og dverger rundt i huset så lenge da?
Jeg må i hvert fall passe på nå, for om jeg ikke gjør det med en gang, drar det seg virkelig ut!
En vårdag i fjor jeg fikk kaffebesøk, kommenterte gjestene nissene på kaffekanna mi.
Jeg lata som at det var den eneste jeg hadde, fordi jeg tenkte det var bedre de syns synd på meg av materielle årsaker enn av mentale..

I dag har jeg lært et nytt ord. Det er fru Lea som forbarmer seg over min uvitenhet, og ordet var PROKRASTINERING. Det fikk jeg lett servert da jeg prøvde å fortelle henne med mange ord hva som var min svake side.
Vi skal jo være så flinke til å overse janteloven, og vi skal bygge opp under våre sterke sider. Sant og rett.
Og likevel er det sånn, at ingen lenke er sterkere enn det svakeste ledd.
Så jeg har brukt litt energi på å utkrystallisere mitt aller svakeste ledd, for å sveise på litt ekstra i skjøtene.

Og det skal jeg gjøre.
En dag det passer sånn.

søndag 6. januar 2013

Kjellærhæsjen

Vi har vært på en ny skitur i dag. Bonden, Tunghørten og jeg.
Jeg fikk smøre sjøl. Grønn.
Jeg aner ikke hva grønn betyr, men tok pent i mot og smurte på cirka der jeg så det hadde vært noe før.
Fant forresten ut etter hvert at grønn betyr at skarra'n fester seg godt under tråplata på skia.
Som sist skitur, altså. Bare annen farge.

I dag skulle vi gå en liten tur inn til Kjellærhæsjen, for der har kompisen til Bonden, Julius ei skogshytte. Bonden veit hvor han oppbevarer veden sin, og dette kom til å bli bra.

Sola brøyt flott gjennom tåka rundt forbi. Men som navnet tilsier, kommer det ikke mye sol inn dit vi var på vei. Kjellerhalsen, liksom. Derfor gleda vi oss til et flott bål.
Men tror du ikke Julius hadde hengt hengelås på vedskjulet sitt da?

Bonden min er ikke tapt bak ei stengt dør, for rett rundt hjørnet hadde Julius et digert høl i veggen. Der kommer veden inn om sommeren. Bonden vassa med snø til rompa, og klora til seg noen vedkubber som lå rett på innsiden. Veden var mørk med hvite flekker. Og vi fant fort ut at den var muggen og nesten umulig å få fyr på. Alt av papir fra sekken, plasten til lommetørklærne og prislappen fra lighteren gikk med, og Bonden pusta alt han var kar om. Men alt vi merka var røyk, og en svak susing av kokende treverk.
Han vurderte ett øyeblikk å ringe Julius for å klage på veden, men droppa det da jeg fant fram en Lohengrin fra sekken. Han elsker mørk sjokolade denne mannen, og glemmer det meste om han får tak i et sånt bikkjebein. Hmm. Noen har sagt noe om at hund og eier likner på hverandre?

Tunghørten på sin side tasset rundt med nesa klar. Morsomt å se hvor fornøyd han er på tur, tross sine snart tretten år!
Vi hadde avtalt på forhånd denne gangen at Bonden skulle fortsette utover åsen og ta skia hjem, mens vi andre to skulle tilbake til bilen og få den med hjem. Så vi skilte lag og jeg starta på tilbaketuren. Etter det fantastisk varmende bålet, hadde jeg ingen følelse hverken i tær eller i fingre, og med ett par strikka sokker i sekken måtte jeg ta et valg.
Så da ble det vanter og staver på henda, og strikkasokker utenpå der, som isolasjon mod vind. Tunghørten fikk gå fritt, siden jeg ikke greide å holde noe bånd samtidig. Men da jeg plutselig så ham stå og hilse på en liten tass lenger framme kom jeg på hvor lurt det hadde vært om han hørte litt. Eller. Han ville nok ikke brydd seg da, heller. Så da hadde det vært lurere med båndet likevel. Heldigvis hadde paret med den lille tassen full kontroll på situasjonen. Men jeg følte meg nok litt klønete da jeg bretta meg over stavene og måtte ta sokkene av henda før jeg kunne finne båndet i sekken.

Tilbake ved bilen hadde bakdøra gått i lås, men etter litt løfting og streving fikk jeg hunden på plass likevel. Fingrene var varme igjen, og jeg planla søndagsmiddagen i hodet.

Det ble Burgertallerken på oss i dag.
Så da kan jeg si at jeg er cirka i null, siden jeg brukte en og annen kalori på turen.
God søndag!



Og vi er I GANG!!! ...-igjen

Kanskje jeg burde legge ut litt om treninga som skal gjøre meg lettere til både fots og sinns.
Eller, forresten, jeg vet ikke om jeg klarer å skrive så mye, for jeg er så fordømte støl i armene.
Sammen med en kollega, mannlig sådan, så har jeg sannsynligvis starta litt brått hva overkroppen angår.
Rart med det, hvordan menn trener overkroppen mer enn mage, rompe og lår. Vi får vurdere dette treningssamarbeidet litt etter hvert.
Ikke for min del, jeg er jo så selvopptatt når jeg trener uansett. Men det kunne jo tenkes han ønsket en mer likestilt partner.

Vi starter opp på hver vår skigåer/løpe/gyngemaskin med staver. Min kollega starter i et forrykende tempo og øker etterhvert. Og jeg skal vise at ved å starte rolig orker jeg å holde på lenger..
Etter tre minutter tenker jeg at han snart kommer til å falle ut av maskinen, og jeg kan hovere med min kloke oppstart. Det tenker jeg.
Etter fem minutter har jeg lungene godt på vei ut av kroppen, via armhulene, og prøver å signalisere at vi kanskje burde bytte til andre apparater. Som den pedagogen han er, rekker han å snakke før meg, og foreslår at vi bytter etter sju minutter (!) De neste to minuttene, fortsatt i mitt rolige tempo, lurer jeg på hvem som skal arve bilen min.

Halvt liggende kommer jeg meg ut av maskinen og finner noe å drikke. Jeg vet jo at det er viktig med mye væske, og har til og med kjøpt en sånn superenergibombedrikk fra det eksotiske kjøleskapet. Den inneholder sikkert mer koffein og søtstoff enn jeg ellers inntar på en uke, og den er mørkerød. Placeboeffekten slår til, og jeg er igjen klar for kamp.
Vi går rett bort til avdelingen for sterke armer, og bingovingene skal få kjørt seg. Jeg kjenner litt på hvor lenge det er siden sist, og starter igjen svakt. Men denne gangen øker jeg etter hver runde. Det er jo gøy å se hvor mye jeg klarer.
I ettertid, da jeg våknet i natt med krampefølelsen i armene, kan det tenkes jeg burde latt være å drikke den supersafta før vi starta på den øvelsen.

Rundt oss spankulerer det noen yngre sprekinger. De ser litt skrått på oss, geeksa, og det lyser nyttårsforsetter av oss lang lei. Jeg klarer å finne en sånn diger kjerringball, og gjør noen slags beinløft og mageøvelser der. Min kollega ser at dette vil fjerne all maskulinitet fra hans aura, og går til noen andre apparater.

Vi avslutter med et kvarter på tredemølla, og der er jeg faktisk i stand til å ta et par drag med løping også! Jeg tror de følte seg nødt til å heise volumet på musikken der jeg dundret framover,
 men sånt må de regne med i begynnelsen av januar.

lørdag 5. januar 2013

Godt Nytt!


Etter å ha kommet oss av sjokket over faktisk å overleve 2012, har vi allerede begynt å fylle 2013 med gode hensikter og velmente råd. Og jeg skal da ikke være dårligere enn noen, så jeg har laget mitt eget “vision board”. Dette er veldig internasjonalt for tavle med ord og bilder.

Min gode venninne Oliver kom til meg, og hun hadde med seg masse magasiner som vi skulle bla i. Hver gang vi fant noe vi ønsket oss, enten det var bilder, ord eller setninger som beskrev dette, skulle vi klippe ut. Etterpå limte vi det opp på et stort lerret, og lagde vår egen tavle med fantastiske resultater for framtida. Denne tavla skulle så henges på et sted der jeg kan se det daglig. På denne måten skal alt det bra jeg ønsker meg, komme så å si rekende på ei fjøl. Stort mer lettvint har jeg vel aldri gjort unna nyttårsløftene noensinne.

Det sprøeste er nok at jeg har trua på at det kommer til å virke. Eller. Det jeg mener er at ingen andre kurer, programmer, oppskrifter eller vidundermidler noensinne har hjulpet på noe som helst. Annet enn å bygge opp under min dårlige samvittighet. Som kan gjelde alt fra frivillige verv og trange bukser til struktur og oversikt i hverdagen. For når det gjelder alle disse metodene, gjelder det nemlig å ha en beinhard viljestyrke. Noe jeg mangler litt av. Jeg kan jo ta et eksempel. Da doktor Dyregod ga meg beskjed om at jeg nok burde bli litt flinkere til å si “nei takk” når jeg ble budt søtsaker i hverdagen, gjorde jeg akkurat som han ba meg om. Jeg sa pent “nei takk” og forsynte meg raust av posen. Mens jeg tenkte hardt og lenge på at dette var virkelig galt.

Nå har jeg fått det for meg at ved å fokusere på alt jeg ønsker (Les: orden, lett til fots, balanse, bokutgivelse, kontinuitet og badeferie, høstturer og det faktum at jeg elsker å trene. Blant annet) så vil all energi jobbe for at jeg når dit. Fordi jeg fortjener det. Og ved ikke å bruke energi på den dårlige samvittigheten, har jeg desto mer energi ledig til å få vellykkete prosjekter! Så nå sitter jeg og spiser min frokost mens jeg ser på tavla over den fantastiske framtida. Og gleder meg til resultatene.

Og jaggu har jeg allerede sett en endring! Jeg har faktisk sendt inn et bokmanus til min første refusjon, og jeg har meldt meg inn på treningssenteret. Ja da, jeg vet at det å melde seg inn ikke er store jobben. Og at det første forlaget sjelden gjør annet enn å le av deg. Men selv de lengste reisene starter i et enkelt skritt. Har jeg hørt.

Bonden har nok sett mye i sitt liv. Men av alle mine tankesprell og matunyttige utskeielser tror jeg kanskje dette tar kaka. Med undring merket han seg at vi satt hele nyttårsdagen med papir og saks, voksne damene, og det ble ikke middag eller noe i huset. Han tok sin skitur på egenbein og så sporten fra sofaen etterpå. Ingen nyttårsforsetter fra denne karen, nei. Han er fornøyd som det er, og har aldri sett vitsen med et vision board for å oppnå noe. Som den jordnære fyren han er, vet han hva som funker.

 – Nei, ska no bli gjort, så må’n rett og slett gjørra det. 
Og tenke seg til å betale penger for å svette!