Bonden og Nabo’n, virkelighetens Tom og Jerry

Bonden min er egentlig ikke bonde. Han er sjåfør på Saga, der har’n vært siden det gikk tog fra Skotselva til Hokksund. Sammen med en nabo nedi grenda her starta han yrkeskarrieren tidlig, og begge henger fortsatt i stroppen. Tilnavnet Bonden kommer av treskoa, traktoren og den faste plassen ved kjøkkenbordet. Han har et lite småbruk som han steller godt med, og han er en av få som dyrker korn på jordene sine. I tillegg har han en stor respekt for bønder og de som har rydda jorda før oss. Men av yrke er han altså lastebilsjåfør.

Dette stykket skal faktisk handle om Bonden min. Og hans nabo og kollega. Som på tross av at de har bikka et halvt århundre hver, egentlig er to guttunger. De minner meg litt om Tom og Jerry, der de ligger våkne om natta for å finne på sprell som kan plage eller irritere den andre.

Nå har’n gnidd seg i henda noen dager, Bonden. Nabo’n hadde avertert ved for salg i avisa. Og da han fant denne annonsen glimta det til. Det tok ikke lang tid før telefonene startet å kime. Den ene etter den andre ringte med dialekter og gebrokkent norsk for å prute på prisen og krangle om ved. Nabo’n fikk ikke gjort annet enn å svare på telefoner hele formiddagen. Sinna som et lemen i matsalen, fant han ut at det var kollegene som holdt leven med ham.  Og som vanlig fikk Bonden min skylda. Han stilte seg selvsagt uforstående til det hele, og spiste lunsjen med knusende ro. Vel hjemme fortalte han med uskyldig mine at den stakkars fyren var blitt nedringt av useriøse kjøpere hele dagen, og at han sjøl så klart ikke hadde noe med saken å gjøre.

I en halv mannsalder har de diskutert hvilken traktor som er best. Bonden mener at alt er bedre enn Zetor, som selvsagt er navnet på Nabo’n sin. Eller. Traktoren er høytidelig presentert som Dolly, og det er lite som heiser blodtrykket til Nabo’n som å snakke nedsettende om a Dolly. Kanskje ikke upassende navn, siden den ser litt ut som bilen til Bestemor Duck. Han har en varsellampe på taket, og Bonden mener at den går saktere rundt enn jordrotasjonen. Nabo’n mener at han bare er misunnelig, siden han ikke har sånn lampe sjøl. Det treffer det døve øret her, for da kommer regla om at førerhytta passer bedre til å dyrke tomater i, at tiden med Dolly går ut på reparasjoner og at det er best å kjøre om natta så ikke folk ler seg i hjel langs veien.

Bonden har to favoritthistorier. Den ene er om da begge var ute og brøyta, og han oppdaget Nabo’n med vinduet oppe for å holde dogget vekk fra ruta. På finurlig vis greide han å snu fresen sin og sikte så han fylte hytta til Nabo’n med snø. Resten av den vinteren var det ikke mye som fikk ned humøret til Bonden. Den andre historien er litt mer innfløkt. Den handler om da Nabo’n fylte diesel utover hele seg, krangla med innehaveren av bensinstasjon, kasta Dolly i revers og ikke fikk den tilbake i gir. Og derfor måtte rygge hele veien hjem, over Skotselvbrua og opp i Østsia. Trur til og med Nabo’n syns a Dolly var litt vrang da. Og Bonden skulle ønske det ble filma.

Gamle Tunghørt er så klart på lag med sin eier og bestevenn.  Han har lært seg å legge igjen viktige visittkort nede i svingen ved postkassa til Nabo’n. Og før han ble gammel og stivbeint var han stadig nede for å prøve seg på damehunden der. Bonden slapp ham gjerne om det var løpetid, for da visste han at det ble fullt Texas. Så kom han uvitende, plystrende etter en god stund for å se hvordan det gikk.

Nå høres det nok ut som om dette går bare en vei. Jeg regner med at Nabo’n har mange historier på Bonden, men de blir naturlig nok ikke fortalt her på bruket. Jeg kan si at da han runda femti i vinter ble vi vekt med dundrende fyrverkeri, fullt mannskap og marsipankake fra Saga klokka fem om morran. Til gjengjeld vet jeg at Bonden greide å feste en diger plakat i grillen på bilen til Nabo’n da han fylte femti i fjor. Han kjørte til Skotselva før han skjønte hvorfor alle han møtte pekte og lo.

En ting er i hvert fall sikkert, og det er at vi ikke rekker å kjede oss stort i grenda vår. Og selv om Tom og Jerry sjelden hviler, hjelper de hverandre om det er alvor. 

Selvsagt bare akkurat nok til å få igjen pusten, og så er det på an igjen.